Alle har et verdenssyn, ingen har rett

Hvordan kan jeg si at jeg har rett og ikke du? Basert på opplevelsen vår kan det jeg opplever være helt riktig, men ikke for noen andre enn meg selv. Likevel er det lett å tro at det er en universell sannhet som henger over oss. At vi tenker de samme tankene, opplever ting på samme måte, selv om vi kan observere at dette ikke er tilfellet.

Hvordan forholder vi oss til folk når vi føler at livssynet vårt krasjer med en bred konsensus? Hva kan vi gjøre for å komme nærmere en universell sammhet som ikke finnes?

Vi må bruke mer tid på å komme nærmere oss selv: hva vi virkelig føler, mener og tenker, slik at vi kan formidle dette til andre på en hensiktsmessig måte. Forståelse for hvordan andre tenker gir oss innblikk i hva som er autentisk for den andre, og hjelper med å forstå hvordan vi skal forholde oss til personen.

Når vi vet hvordan vi skal forholde oss til den andre, er det litt enklere å slippe opp for oss selv også. Vi tør å være mer åpen om egne meninger om vi oppholder oss i rundt folk som har funnet sin egen vei og deler av den. De som frastøter en idé vil naturlig søke seg til andre steder hvor idéene deres har slått rot, og man sitter igjen med en hard kjerne av folk som deler de samme idéene.

Når man begynner å åpne seg og deler fra eget liv kommer man til å frastøte noen og tiltrekke andre. Noen er enig, noen er uenig, noen kommer og noen går. Men det er kun slik vi finner frem til de som deler av oppfatningene våre, hvor vi sparer både oss selv og andre for å gå inn i forhold hvor man står i konflikt fordi man ikke har samme verdigrunnlag. Lever man et liv hvor man følger meninger som er populære, meninger som har slått rot i seg selv fordi man er en del av et miljø, er det ikke sikkert man har truffet på de riktige idéene for at man selv kan kalles autentisk. Det er sunt å stoppe opp og spørre seg selv om det man gjør har hensikt i det store bildet, hvor det store bildet er hva man kan bidra mest med opp i mot noe som er større enn seg selv.