Strippa for ord

Når vi er strippa for ord, lar vi det som ikke har ord tale for oss. Vi beveger oss i skyggen av det som en gang var, et skall av oss selv. Under slike forhold tar vi ingen forholdsregler og blir redd, unntaksvis fri.

Jeg føler meg stressa, engstelig og alt annet når jeg tenker på hva jeg kunne gjort, hadde jeg bare turt å følge de instinktene mine…

Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det livet mitt har bydd på er at jeg ikke tør. Hører for mye på meninger, andre meninger enn egne, ender opp med å falle tilbake til det komfortable (som til slutt blir til skuffelse fordi jeg ikke gjør det jeg vet jeg har lyst til).

“JEG TØR IKKE”

Alt står på at jeg ikke tør, nå tør jeg, eller nå gjør jeg det bare. Må bare gi beng, føler seg aldri klar, føler seg aldri rund nok i kantene. Gi det ut mens det er litt frynsete, litt ruglete og sånt. La strømmen slipe ned kantene…

Har funnet ut at man kan finslipe på noe i uendeligheten, henge seg opp i små detaljer, detaljer som ikke betyr noe. Småtteri som holder deg tilbake fra å ta neste steg, fra å tro på deg selv. Fra å føle seg fengsla til å føle seg fengselsfri. Fri som fuglen sjæl.

Går inn for landing med et sitat fra Bibelen, et vers om bekymringsløshet i Bergprekenen:

«Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel.»