I skyggen fryser jeg men i sola blir jeg klar over min solbrenthet

Fader så kaldt det er, tenker jeg, og setter meg i sola. Varmen brer seg i kroppen. Det føles bra. Like fort kommer en brennende følelse av varme som løper løpsk. Tar meg en tur tilbake i skyggen og setter meg. Fader så kaldt. Hvor er mellomtingen mellom her og der? Det er det jeg ønsker.

Ønsket gir seg til kjenne, sjelden med veiledning eller mulighet for å innfri ønsket pronto. En tvinges til å finne løsningen selv. På og av med genseren. Veksler mellom bukse og shorts. Tar nok ikke slutt det der. Plutselig sitter man i boxer og plutselig parkas.

Nordmenn har også en rett til å klage på varme. Varmen er kjip når man fryser. Å være klar over at det finnes noe som enkelt kan befri fra kulda, en tilstand som eliminerer ubehag i øyeblikket, er nesten verre enn å bare stå i det fordi man må. Har man et valg er det liksom opp til seg selv å handle for å endre på situasjonen.