Finne veggene på lekegrinda

Hvorfor skjule seg for virkeligheten?

Hvorfor være redd for hva som vil skje, om vi faktisk tør å leve litt? Andre sine meninger om hva vi gjør og ikke gjør styrer mye av livet, har vært en overlevelsesmekanisme før, nå står det igjen som en defekt (feil, mangel) som ikke er fiksa i den nyeste oppdateringa.

Vil ikke vente på oppdateringa, tror ikke vi trenger å holde pusten. Må gjøre det beste ut av det som er her, det som faktisk er virkeligheten, istedenfor å irritere seg over utvikleren som jobber for sakte.

Ting går for sakte og vi er utålmodige. Folk som banker på døra, folk som kommer inn uten å ta av seg skoene. Bikkja som kommer inn en regnværsdag, rister av seg og legger seg i sofaen. Ting går ikke som de skal men vi spiller med etter uklare regler. Vi ser noen gjøre noe og andre gjøre noe annet som de ser ut til å få til å funke. Hva er riktig?

Vi vil ha fasit og vi venter på fasit, men fasiten åpenbarer seg ofte på ugunstig tid og først etter at resultatet av arbeidet er fremlagt. Jobber litt i blinde frem til den tid, det vi tror funker trenger ikke funke, men det kan jo funke?

Får ikke til å rømme fra noe, kaster man beinet løper bikkja etter men kommer alltids tilbake. Sånn er vi bygd også, kan løpe etter bein og jage egen hale for evig om vi aldri stopper opp og tenker over at det der er jo meningsløst, det der er jo halen min. Det var gøy så lenge det varte, men den ble litt kjip den leken der nå. Finne noe bedre å gjøre, løfte blikket, utvide horisonten og ta seg en tur for å sjekke om det finnes vegger på den lekegrinda.