Å vite for sikkert det man ikke veit

Det er en slags epidemi som foregår, har foregått en stund nå. Folk veit for mye, veit for mye de egentlig ikke veit.

Snakker i absolutte tall og med den største objektivitet om situasjoner man ikke har det fulle bildet av. Velger å tro på ting man ikke har fått bekreftet, som man kanskje heller ikke kan få helt bekreftet.

Vi veit for sikkert hva og hvorfor naboen krangler med kjerringa, vi veit hvorfor bygg settes opp og hvorfor bygg rives. Vi veit hva som skjer her og der og at han er en idiot og at hun ikke er egna for det der hun gjør borti der. Vi veit hva vi har kontroll over og ikke, vi veit at vi kan gjøre noe med lite og mye med annet.

Vi oppfører oss som om alt og ingenting gagner oss samtidig. Vi må noen ganger bruke slike mentale snarveier for å kunne gjøre mening av det som skjer rundt oss, men det er ikke nødvendigvis sunt for hverken oss eller verden rundt oss.

Vi blir latere og latere også, fordi vi blir mer og mer overlesset med informasjon, som gjør at vi må ty til enda flere snarveier i hverdagen for å komme oss gjennom alt.

Føler at vi henger litt bakpå til en hver tid, og en del av verden liker det. En annen del gir beng. Det er liksom to leire: en som pusher på og en som står i mot. De som pusher har sine insentiver, sine behov basert på noe de mener er viktig, mens de som holder tilbake har sine meninger om hva som er riktig. Ingen har fasit, alle handler.

Alle møter seg selv i døra av og til, spørsmålet er om man stopper opp og tar en prat, eller om man er rett på ’nei takk’, lukker døra fint eller fort, og glemmer litt hvorfor og hvem som sto på den andre siden. Vi glemmer urovekkende fort, og har urovekkende mange dager hvor vi ikke tenker over hvilken situasjon vi egentlig befinner oss i.

Bærekraft har tatt baksetet, eller blitt kastet ut fordi den ble for høylytt og kjip baki der. Det vi gjør er ikke å erkjenne. Vi tror at vekst og bærekraft kan eksistere sammen. Alt skal bli bedre, vi kommer en gang til et punkt hvor vi er veldig gode, men må bli bedre for veksten sin skyld. Halleluja og kake blir avløst av ’nei, nå må vi tilbake på kontoret’, henger over nye prosjekter som skal åpne nye dimensjoner. Problemet er ikke utvikling, men at utviklingen er tiltenkt å skje i form av vekst er ikke bærekraftig. Ingen ressurser varer for evig om den ikke regenereres selv om det er masse av den. Å resirkulere fungerer på en måte, men energi som brukes endrer kun form og det tapes alltid litt energi i prosessen. Vi får aldri tilbake hundre prosent av det vi legger inn av arbeid.

Vi veit veldig godt dette, alle sammen, tror jeg, men det er vanskelig å bremse snøballen når den har balla på seg såpass som den har gjort. Selv om noen trår til og prøver å bremse er det bare bremsing og ikke en stopp. Selv om en stopp må til. Vi trenger, for mange, urovekkende lite: det er bare at vi lar livsstilen vår påvirkes av det som skjer rundt oss. Nekter å stille oss selv til veggs, vi møtte oss i døra men tok oss ikke inn i varmen og spurte oss ut.

Det som må til er jo å bremse opp såpass at tempoet senker seg til et nivå, der vi alle kan se at det vi holder på med er vilt. Men enkelhet selger dårligere enn kompleksitet, og vi vil ha servert det som tilsynelatende har blitt lagt mest arbeid i. Ser litt forbi det som har funka før, helt opp til nå, til fordel for de nye behovene som legges for fremtida. Uansett utvikling baserer vi oss på mye av de samme tingene, som er bunnløs vekst i ulendt terreng, hvor alt kan kollapse når som helst og hvor den sagnomsuste Noen må rydde opp.