Innhold separeres med fordel fra presentasjon

Henger meg fort opp i hvordan innholdet presenteres, heller enn å bry meg om hva jeg faktisk får produsert. Det gir muligens små drypp med dopamin som får det til å føles som fremgang.I realiteten holder jeg prosjektet flytende, med det går ikke fremover. Det bøtes på sår som ikke finnes, svakheter forsøkes utbedret før de har gjort seg til kjenne. Man kan ikke gardere seg mot at det man produserer kommer til å være ræv. Må heller akseptere at alt som blir produsert har potensiale til å bli bra eller dårlig, og alt midt i mellom. Hver dag er ikke dagen for å produsere mesterverk. Som de sier, er det eneste som gjelder å møte opp og forsøke: inspirasjon må finne deg mens du arbeider.

Det er ingen automatikk i inspirasjon. Hadde det vært enkelt, hadde alle konstant produsert mesterverk. Men slik er det ikke, man får skrivesperre og ulike kreative utfordringer som gjør at man stagnerer. Kommer til en stopp. Det er like mye flaks som uflaks i kreative yrker som andre yrker. Bare at man kan være litt mindre kalkulert i de kreative yrkene enn i andre yrker. Man kan ikke kompensere for dårlig kreativ evne ved å dra frem verktøykassa og slå løs på røret som lekker. Man må ha en liten plan for hva man skal gjøre når man uungåelig treffer på disse blokkeringene. Planen er bare å fortsette gjennom, og så lenge man føler for å fortsette, så fortsetter man.

Forsøk på å lure seg selv med prosesser som ikke er bærekraftig er gjennomprøvd og fører sjelden til noe godt. Man brenner lunta i begge ender og havner på en plass hvor man føler at man må fortsette med det man har startet på for å ikke ha kastet bort tiden sin. Jo tidligere man kan innse at man kaster bort enda mer tid ved å fortsette i en slik situasjon, jo bedre. Man kan ikke forvente å vite uten å ha prøvd, men etter å ha prøvd må man begrave stridsøksa om det fortsetter å kreve mer enn det gir – om det koster mer enn det smaker, aksepter at det var et epskeriment og gå videre. Eksperimenter er til for å teste en hypotese, og om hypotesen viser seg å være feil må man enten legge det dødt eller finne en ny innfallsvinkel på problemet som kan passe bedre. Slik kan man jobbe seg systematisk gjennom personlige problemer, og gjøre seg kjent med den eneste personen man har tilgang på døgnet rundt: seg selv.

Prosessen vår trenger ikke være bærekraftig bare fordi vi har gjort den over lengre tid. Tvert i mot. Det er når vi har noe så inn i fingrene at vi glemmer å spørre oss om dette er den beste måten å gjøre ting på, at det virkelig lønner seg å spørre om det kan finnes bedre måter å gjøre ting på. Det som er bærekraftig nå, trenger ikke være bærekraftig i fremtiden. Det som er bærekraftig nå trenger heller ikke være bærekraftig nå, men vi har blitt så vant til rutinen at vi ikke spør oss selv om hvordan dette gagner oss på lang sikt. Om dette virkelig leder i mot det overhengende målet vårt.

Det er ikke sikkert den jobben du gjør egentlig føles givende, men det er noe man har falt inn i av gammel vane. Endring tar tid, og det beste er å starte nu.