Jeg er jo egentlig en optimist

Skam og skyld føler jeg ofte på. Følelsen av å ikke være den man ønsker å være. Skuffelse er kanskje mer riktig. Men med skuffelsen kommer haldninger og følelser som støtter opp under skam og skyld.

Kjenner jeg litt etter har jeg jo ikke lyst til å være gretten og sur, men det blir bare slik av og til, og da føler jeg litt at jeg trenger å være litt sur og gretten der og da. Men etterpå føler jeg litt på det at det var totalt ufortjent for den som måtte hanskes med den sure og gretne meg, som oftest familien, for jeg klarer på et eller annet vis å skjerpe meg når jeg er med andre.

Det sier kanskje mest om meg, at jeg ikke bryr meg så hardt om hvordan jeg fremstår for familien som jeg bryr meg om hvordan jeg fremstår for andre. At jeg klarer å være ppå det viset som jeg er for andre beviser jo bare at jeg klarer det om jeg vil, at det ikke er meg, men mitt syn på livet der og da som farger hele opplevelsen.