Kjipt at avtalen gikk i dass

All den tid det tok å forberede meg, kun for å være en enkel mann i et enkelt land. Vi er født på forskjellig tid og på forskjellig sted, men vi ønsker begge hverandre godt. Har et minne om at vi en gang avtalte (muntlig) at vi skulle langt vekk fra alt. Pakke skreppa og rømme til varmere strøk, reise rundt i sørøst-Asia muligens. Finne et sted hvor vi kunne skape et samfunn blant palmene. Det ble ikke slik, som vi sikkert skjønner kommer det ikke til å bli slik. Litt betenkt, men så har vi våre ting. Vi byr på oss selv, noen gir høyere bud og alt blir deretter. Et hån at man aldri helt skjønner hvor man skal legge seg før det er for sent.

Bruker tiden fornuftig, tror jeg – jeg er ikke riktig person til å dømme det. Fra eget ståsted føles det riktig. Så følger man jo litt med på reaksjonene til de andre. Har bare tilgang på egen erfaring, erfarer avstand og stillhet. Fortsetter å handle. Ikke alltid like bekreftende. Ikke at jeg søker bekreftelse, søker meg heller bort, men greit med bekreftelse. Bare ikke la det være til bry det fraværet av bekreftelse fra de som ikke prøver. Har våre behov; mine behov er litt annerledes enn andres behov, og så videre.

Noen ganger føles det ut som å være ei bikkje, logrer og gir labb, ruller rundt på kommando, jager egen hal. Lysglimt av klarhet hvor man innser at livet er fjas, at man egentlig kunne gjort hva man ville og endt opp på samme sted som alle andre.