Alt var bedre før nå

Sinnet er bunnløst sies det, men jeg finner ingen bunn, så hvordan man kan vite det vites ikke. Plutselig står man der på bunnen, ser opp og tenker at her blir det langt opp igjen. Men så begynner man å gå, eller svømme, da, og sakte men sikkert jobber man seg opp mot overflaten.

Når boblene bryter og man gisper etter pusten, forstår man at man er midt på havet en plass uten dekning. Telefonen er våt og livløs, tålte ikke trykket der nede på sinnets bunn. Så flyter man litt rundt og gjør litt bevegelser for å holde seg varm. Skulle hatt ei livbøye eller en knust båt å holde fast i, men klarer meg med meg selv.

Så kommer natta. Ligger fortsatt midthavs uten tegn til liv rundt meg. Ser plutselig en båt i det fjerne, roper litt halvhjertet fordi jeg egentlig bare vil ligge her. Litt deilig også. Bare flyte for seg selv, rett over sinnets bunn, var ikke alt for langt ned til bunnen. Den er strengt talt her.