Passerer uten flukt fra å passe inn

En eller annen plass på veien gikk det meg hus forbi at jeg mistet det som ga meg aller mest glede.

Da jeg var liten, 6-årsalderen, husker jeg gleden av å opptre. Jeg klatret høyt i trær, tok unnafart med sykkel i akebakken og hadde improvisert teater for familien.

Det er noe som skjer når vi vokser opp, der vi blir fortalt at vi burde være voksen nå, litt for tidlig mener jeg. Fordi man ser opp til de som forteller at du må vokse opp, at du er voksen nå, og at du har full tiltro til at andre vil ditt eget beste. Og det er sikkert slik, men problemet er at alt skjer fra et veldig begrenset ståsted. Å ta valg på andre sine vegne tror jeg til sist kan skade mer enn det hjelper, uansett hvor mye vi tenker at det er til den andre sitt eget beste.

Jeg sluttet å klatre i trær da jeg merket at det var forventet at lek gikk over til det som var ment å være eget beste. Inne i meg følte jeg et økende gap mellom hvem jeg egentlig var og hvem jeg driftet i mot som resultat av hvem det ble fortalt at jeg skulle være.

Jeg har alltid vært empatisk og pliktoppfyllende, men har alltid følt på et sinne, som en stump gjenstand konstant pirkende i siden av ribbeinet. Stor samvittighet i ung alder blandet med dissonans over hvem man egentlig er. Kombinasjonen trenger ikke være grunn til bekymring, for mange, men for noen kan det være mindre heldig. Det blir noe man må erfare på et tidspunkt i livet hvor man ikke har autonomi, hvor man må lytte til de overordnede, hvor det som blir sagt blir tatt som faktum. Etter hvert faller fasaden fra skikkelsene som har fortalt at ting er slik og slik, man begynner å miste grepet om verdensbildet, hva som er sant og ikke, man begynner å måtte stille spørsmål ved alt man noen gang har blitt fortalt om virkeligheten.

Konseptet virkelighet er sagt å være det som kan observeres av sansene våre: av det blotte øyet, øret, nese, munn; av berøring, av følelse – ting som ikke blir satt ord på før det kommer i kontakt med sansene. Og da først er det opp til hver enkelt å sette ord på opplevelsen.

Hvilke ord vi setter på det vi kan oppfatte er mer eller mindre beriket, ofte basert på hva vi har blitt fortalt, sjeldnere på egen nysgjerrighet over hva som egentlig ligger til bunn. Snarveier eksisterer fordi vi ikke har tilgang på all informasjonen som vi egentlig trenger for å ta bevisste valg. Blikket er innsnevret, valgene vi tar baserer seg på en virkelighet som mangler en eller flere dimensjoner. Det er ikke der problemet ligger – problemet kan løses med åpenhet – problemet er når vi tar en virkelighet som ikke ses for det den er, fordi den ikke kan bli komplett beskrevet, men bruker beskrivelsene våre som rene fakta.

Preget av en brennende nysgjerrighet blir man mer åpen for det som måtte møte seg i livet. Man blir mindre låst, det er ikke nødvendigvis som man tenker, selv om det er det man må ta utgangspunkt i, og akseptere, før man kan gå videre og utforske alternative forklaringer. Kropp og sinn har ikke behov for å endre seg hvis man ikke stresser det. Tempo øker stressrespons, vi reagerer mer enn vi responderer. Respons på en situasjon betyr at vi tar oss tid til å observere og ta et valg, istedenfor å la valgene bli tatt for oss. Vi tar et steg tilbake og erfarer livet som sett fra vårt ståsted. På veien kommer vi til å møte meninger som ikke går over ens med våre egne. Verdier blir utfordret. Det kan være vanskelig å komme tilbake til seg selv etter mange år, år som på mange måter kan ses på som en flukt i retrospekt.

Finner etter hvert ut hva som betyr noe basert på hvor mye fred man skaper i seg, hvor mye fred man skaper rundt seg, hvor mye tiltro man har til at egne verdier og handlinger som følger verdiene er det som er til det beste for alle, uavhengig av alle sine meninger.