Forandringens fryd og spenning

Forandringer og nye situasjoner har en tendens til å fylle meg med entusiasme. Noe dopamingreier som skjer oppi huet som gjør at jeg virkelig ser frem til det. Hva som skjer vet jeg ikke, men det er nok også noe som gjør at jeg søker meg litt ut og bort i verden. Det som gjør at jeg søker mot ro og stillhet, og at jeg bruker mye tid på å utforske sinn og livets store spørsmål.

Det kan selvsagt bli mye tenking, tendere over i for mye av og til, men jeg mener at det aldri kan bli nok undring. Det er nysgjerrigheten som driver oss som mennesker, at vi aldri helt føler oss utlært og at vi alltid søker mot ny lærdom.

Jeg er nysgjerrig og syns at vi ikke stiller oss selv til veggs ofte nok. Hvorfor stiller vi ikke oss selv spørsmålet om hvorfor vi gjør noe oftere? Erfarer at mange lever livet på en måte som ikke er tilfredsstillende for de i det lange løp. Kan si det fordi jeg har hørt så mange historier nå, om folk som skulle ønske de kunne gå tilbake og gjenoppleve de siste 20 årene sine. Det er selvsagt ikke mulig, og man må fortsette fra dagen i dag om man vil utgjøre en forskjell eller gjøre en forandring i livet sitt.

Jeg velger å gjøre noe som mange ser på som uansvarlig. Men det er nok “uansvarlige” folk som har gjort det jeg ønsker å gjøre, og det er igjen nok “ansvarlige” folk i verden til å ta hånd om de andre tingene. Trivialitetene som hver dag børster over samfunnet, dag etter dag, og som til slutt bare ses tilbake på som et slør av det livet som aldri ble noe av